Liten rapport Japanturnè

5 konserter i byene Tokyo, Kobe, Hiroshima, Osaka og Tokyo igjen. Ikveld hadde vi siste konsert i Tokyo, og det tok bare å toppet kaka altså. Helt sykt rå lyd, som jeg verken har hørt maken til eller opplevd å opptre i. Og helt rått lokale; fanzy style for snobber, men det var ikke bare viktige buisnissmenn som kom altså. Salen talte rundt 60 stk, som er mange med tanke på at jeg ikke er kjent der enda.

Turneèn har bydd på oppturen og nedturen. Opptur i Kobe med 80 sultne publikumere stående helt oppi meg og digge musikken som noen figurer i mummidalen. Det gav oss kick og veldig god selvtillit:

Neste dag, Hiroshima såg det dårlig ut å skulle opprettholde gårsdagens. Her kom det 7 kvinner, 1 mann, staff på 5 stykk og agenten og supporten vår. Publikum satt spredt og hadde egentlig stenansikt. Men det viste seg at de bare var helt borte i drømmeland, for de var supergiret etter konserten, og alle kjøpte mer enn 1 cd:)  Og det handler jo ikke om antall, men om det man skaper og opplevelsen vi musikere deler sammen med publikum. Vi gir 100 uansett:) Vi gjorde også et forsøk på å springe ut på gaten for å samle litt publikum før konserten, men folk ble bare skremt. Vi såg kanskej litt gal ut, jeg vet ikke. Men her fikk vi merke kulturforskjell; vi er vel ikke så høflige.

Keeping the energy up i Hiroshima:

Her er bilde fra søte fans i Hiroshima:

I Osaka kom en som digget musikken min som jeg aldri har kunnet forestille meg. Han har visst stått for 70 prosent av alt som har foregått på twitter, og har ringt inn til radio i Japan for å ønske seg min musikk hver dag. Så derfor har jeg blitt mye spilt. Og han var en levende danseløve der han satt på stolen sin gjennom hele konserten. En annen i publikum var en gammel foretningsmann jeg møtte i dokø i Kobe, mens en i bandet hadde dårlig mage (så vi fikk god tid til å bli kjent:)). Han rakk de 2 siste låtene, og var bare superpositiv. Jeg blir bare så rørt over livet og over at mennesker kan være så hyggelig og vise så mye begeistring. Jeg kan nesten begynne å gråte bare av å tenke på det. Til og med taxisjåførere tar av seg hatten når de åpner døren for oss. Det gjør inntrykk. 

Vel, Jeg kjenner at eventyret bare har åpnet døren for meg, og så kan jeg selv bestemme når chapter 3 begynner. Kanskje blir det ny turnè i september allerede. Agenten min har begynt å planlegge, og med de gode kontakter jeg fikk på konserten ikveld, er det store muligheter for at jeg blir satset på i mye større grad neste gang:) jippi jaja jippijippi ja sier jeg!

Her er vi sammen med agenten vår Tom og support Koji etter konsert i Hiroshima. Mat er det beste i verden faktisk, og jeg får ikke nok av gode smaker!

Nå er det 6 timer til frokost, og jeg aner mange skrivefeil. Jeg tar hint!