Mange har kanskje hørt historier om folk som har skadet seg i sitt virke. I sommer senest falt vokalist i Hellbillies utfor trappen på veg ut fra scenen og skadet seg skikkelig. Men han er ikke den eneste som har opplevd traumatiske episoder knyttet til en opptreden. Jeg refererer til meg selv.
1) Opplevelse av å være raserbil i et pc-spill:
Det var desember 2009 og jeg var nettopp ferdig med uke 5 i studio. Ved siden av å være svevende på en melodisk sky hadde jeg hjemmeeksamen som skulle leveres fredagen kl. 14, og så var det rett på den årlige julekonsert kl.17 som jeg stod for.
En time søvn natt til fredag, og ellers sittende i bokstavenes verden inntil leveringens time. Lett som en fugl i siste liten hoppet jeg på bussen for å nå lydprøve. 20 min før start: Jeg vil ikke spille på stuepiano likevel; el - piano er tingen, tenker jeg. Flytter så det store el- piano i all hast. Det er faktisk veldig tungt, og jeg innser en sørgelig nyhet (kanskje): jeg er ikke Pippi. Det går akkurat, men nå begynner jeg å snakke høyt til meg selv: "dette går ikke Hanne”. Men det går. Fremdeles står det store stuepianoet midt på gulvet. Jeg ned i kne og skubber det tunge pianoet med energiske krefter for å få det inntil veggen fortest mulig grunnet tidspress (publikum har nå allerede begynt å komme på utsiden). Og da skjer det som jeg kaller å være i et pc-spill (man handler så fort at man ikke henger med, og vips så er alt gått galt og man forstår ikke helt hvordan eller hva som skjer. Heldigvis har man 8 liv igjen og kan velge ny bil i en annen farge. Gul betyr kanskje lykke; yes!): pianoet velter over meg, og setter den ene foten i klem. Jeg sitter altså fast mellom pianoet og gulvet. OK, dette var ikke så bra, og hva med pianoet? Pedalen er forresten knekt ser jeg, og står i en helt annen vinkel. Hva vil publikum tenke når det ligger et stuepiano slik slengt midt på gulvet? Og skal jeg avlyse konsert grunnet at jeg falt under pianoet og ikke kom meg ut igjen? Hmmm hm. Full skår på smerteskala, og kjennes som om tusen pinnsvin lager sandwich av meg og spidder meg levende etterpå (om du skjønner hva jeg mener?). Helt alene i rommet, og klarer etter mye strev å få meg løs. Gråter som en baby, og får sjokk fordi det renner blod ut av skoen. Søren heller altså. Og jeg som skulle spise litt kjapt mens jeg sminket meg og tok på den fine kjolen og skoene. Papirhjelp kommer styrtende og binder foten for å stoppe blodet og holde meg i hånden (jeg har ingen problemer med andre sitt blod, men mitt eget gjør at hodet blir hvitt innvendig så jeg bare ser snøkaniner og faller om). Stapper så foten ned i skoen igjen, slukker alle lys, tenner stearinlys, setter meg ved pianoet med røde øyne, slepper publikum inn, og så begynner konserten. Har aldri vært så rørt av min egen stemme før.
Lærdom: denne verden er ikke et pc-spill. Her får man ikke flere liv dersom man kjører i veggen eller krasjer. Har du hatt en slik nesten pc-spill opplevelse? Fortel!
2: Bekymringene ble smadret og datt ut av hodet som i en istid- slow- movie:
Det var februar 2010: konsert på Banco Rotto; kuleste scene i byen fordi scenen kan gjøres om til 3 scener på 1 gang (som å være i en film: Moulin Rouge eller Phantom of the opera). Jeg skal bestille taxi til meg og piano, fordi vi veier for mye til å bæres av meg alene. Jeg får ikke taxi, fordi man i rushtid ikke kan få taxi på flekken. Heldigvis kommer en superpraktisk liten rød bil som kan kjøre meg til døren. Fremme, men to late egentlig. Springer inn glad og fornøyd for å snakke med lydmann og hvilken inngang utstyret skal inn. Tor Endresen er der også (han fra Lollipop). OK, det blir den andre inngangen. Da skal jeg bare gi beskjed til bilen at vi kjører til neste dør (det pissregner ute nemlig). Jeg springer så fort jeg kan (Endresen går rolig bak meg) gjennom rommet, skrur svingen og tar sats for å hoppe ned 2 trappetrinn av gangen. Og her er det jeg ser for meg ekornet i istid som blir smadret. Tenk deg det i sakte film, og sett meg inn i ekornets sted og bytt et is-fjell med en glassdør. Så ser du det som skjer: SKVIS, SMASJ, SPJAK, SPANIKK og jeg sier AUUUU og tar meg til hodet som faktisk er smadret. Søren altså, var det noen som så meg? Kjenner etter om noe er brukket i hodet, men finner ingen hull sånn med det første. Så typisk å styrte i glassdøren som en tyr som løper mot det røde stoffet med hornene først. Med litt tid i kroppen kunne jeg faktisk ha opplevd at døren gikk opp av seg selv (les: butikkskyvedør). Dunk i hodet, og jeg begynner å grine. Kulen vokser i pannen, og Endresen kommer. Det kjennes ut som jeg svever på en lysegrønn sky, og jeg kjenner meg så deilig og avslappet i kroppen. Har lydprøve og eier ingen bekymringer; som om alle negative tanker ble slettet fra minnet.
Anbefalt aktivitet for de med hjelm!
True or false: ”I byen Alabama er det forbudt å løpe inn i glassdører etter kl. 19 på alle hverdager, fordi legene ikke har kapasitet til mer enn 300 nye pasienter hver uke”.
Jeg er forresten forsikret:)
