mandag 12. august 2013

Ny hjemmeside!

Hei!
Dette er min gamle blogg, og jeg ser at jeg ikke har skrevet her siden forrige Japanturnè. Siden den gang har jeg fått meg ny hjemmeside (www.hannevatnoy.com), har platedebutert i Norge, og er nå igang med neste album. Jeg slapp singelen "Muffin" 8. mai 2013, med en tilhørende musikkvideo.

Håper du liker den:)


Heretter vil jeg bruke hjemmesiden min til å komme med news, så følg med der!

søndag 2. januar 2011

Godt nytt år!

Da har jeg virkelig feiret livet i jul og romjul med venner, familie, god mat og naturopplevelser. Det er godt å trekke seg litt tilbake og bare eksistere, inntil hverdagen kommer og innhenter en. Jeg såg gjennom konsertopptak fra Japanturen min, og vil dele my last song on the concert with you:)

"Punktum Finale" er skrevet i frustrasjon, og handler om å "digge" seg selv og våge å være en original!


                                        Håper smilet ditt får lov å besøke ditt ansikt etter dette:)

onsdag 24. november 2010

Liten rapport Japanturnè

5 konserter i byene Tokyo, Kobe, Hiroshima, Osaka og Tokyo igjen. Ikveld hadde vi siste konsert i Tokyo, og det tok bare å toppet kaka altså. Helt sykt rå lyd, som jeg verken har hørt maken til eller opplevd å opptre i. Og helt rått lokale; fanzy style for snobber, men det var ikke bare viktige buisnissmenn som kom altså. Salen talte rundt 60 stk, som er mange med tanke på at jeg ikke er kjent der enda.

Turneèn har bydd på oppturen og nedturen. Opptur i Kobe med 80 sultne publikumere stående helt oppi meg og digge musikken som noen figurer i mummidalen. Det gav oss kick og veldig god selvtillit:

video



Neste dag, Hiroshima såg det dårlig ut å skulle opprettholde gårsdagens. Her kom det 7 kvinner, 1 mann, staff på 5 stykk og agenten og supporten vår. Publikum satt spredt og hadde egentlig stenansikt. Men det viste seg at de bare var helt borte i drømmeland, for de var supergiret etter konserten, og alle kjøpte mer enn 1 cd:)  Og det handler jo ikke om antall, men om det man skaper og opplevelsen vi musikere deler sammen med publikum. Vi gir 100 uansett:) Vi gjorde også et forsøk på å springe ut på gaten for å samle litt publikum før konserten, men folk ble bare skremt. Vi såg kanskej litt gal ut, jeg vet ikke. Men her fikk vi merke kulturforskjell; vi er vel ikke så høflige.

Keeping the energy up i Hiroshima:


Her er bilde fra søte fans i Hiroshima:



I Osaka kom en som digget musikken min som jeg aldri har kunnet forestille meg. Han har visst stått for 70 prosent av alt som har foregått på twitter, og har ringt inn til radio i Japan for å ønske seg min musikk hver dag. Så derfor har jeg blitt mye spilt. Og han var en levende danseløve der han satt på stolen sin gjennom hele konserten. En annen i publikum var en gammel foretningsmann jeg møtte i dokø i Kobe, mens en i bandet hadde dårlig mage (så vi fikk god tid til å bli kjent:)). Han rakk de 2 siste låtene, og var bare superpositiv. Jeg blir bare så rørt over livet og over at mennesker kan være så hyggelig og vise så mye begeistring. Jeg kan nesten begynne å gråte bare av å tenke på det. Til og med taxisjåførere tar av seg hatten når de åpner døren for oss. Det gjør inntrykk. 

Vel, Jeg kjenner at eventyret bare har åpnet døren for meg, og så kan jeg selv bestemme når chapter 3 begynner. Kanskje blir det ny turnè i september allerede. Agenten min har begynt å planlegge, og med de gode kontakter jeg fikk på konserten ikveld, er det store muligheter for at jeg blir satset på i mye større grad neste gang:) jippi jaja jippijippi ja sier jeg!


Her er vi sammen med agenten vår Tom og support Koji etter konsert i Hiroshima. Mat er det beste i verden faktisk, og jeg får ikke nok av gode smaker!

Nå er det 6 timer til frokost, og jeg aner mange skrivefeil. Jeg tar hint!


lørdag 20. november 2010

More videoblogs!

Tokyoblog#2: Litt spontan musikkvideo i Tower Record shop på shibuja.

video

Tokyoblog#3: Bli med å gå over verdens største lyskryss!

video


Tokyoblog#1

Promoting my 1st concert on my Japantour. Place: Starbucks 17. nov 2010

video

Ps: Unødvendig info her må være at tungen min er opphovnet på den ene siden, så jeg snakker som en sherrif med skjev munn.

fredag 19. november 2010

Tokyo!

Drømmen om japan er en realitet. Jeg er i TOKYO; sykt digg!  Dette er en seier for meg, siden det har vært en drøm siden jeg skrev låten "Take me to Tokyo" for noen år siden. 

Litt om turen så langt:
- Flax at gitarist Erik kom 30 min for tidlig til Toget i Bergen, så han kunne oppdage at han hadde glemt passet.
- Flax at trommis Mats ikke hadde forvekslet passet sitt med mamma.
- Flax at bassist Edvard ikke la fra seg passet i setelomma på flyet.
- Uflax at jeg går på alle jokes og blir så sykt stresset.

- Flax at vi alle liker å le etterpå!


Her nyter vi første fridag med å nyte the view of Tokyo in Rappongi Hill.  Har du sett på maken?




Det er veldig deilig å ha litt luft rundt seg. Glad det ikke er meg som skal vaske disse vinduene:)



Vi prøver å innrette oss etter japanske tradisjoner. Så vi bukker og nikker og gjør peace-tegn og roper med lyse stemmer:



Spiser 12 retters middag på ekte japanske vis på en knøtt liten restaurant. Fisk rett fra havet, fried and boiled etter agent Mr. Ohsawas anbefaling:




Man blir sliten av å både tygge så lenge og få så mye mat i magen, så alle var klar for retur hjem. Men Mr. Ohsawa vil ikke gi seg, og anbefaler en bar med spesiell underholdning:

video


Musikken stoppet plutselig, så de gjorde alt en gang til. Jeg ble visst hedersgjest og fikk varm velkomst:


Uups! Der falt kaken. Men jammen om den smakte. Naaam, og jeg er i mitt ess!

torsdag 11. november 2010

Bør man forsikre kroppen sin?


Mange har kanskje hørt historier om folk som har skadet seg i sitt virke. I sommer senest falt vokalist i Hellbillies utfor trappen på veg ut fra scenen og skadet seg skikkelig. Men han er ikke den eneste som har opplevd traumatiske episoder knyttet til en opptreden. Jeg refererer til meg selv.

1) Opplevelse av å være raserbil i et pc-spill:
Det var desember 2009 og jeg var nettopp ferdig med uke 5 i studio. Ved siden av å være svevende på en melodisk sky hadde jeg hjemmeeksamen som skulle leveres fredagen kl. 14, og så var det rett på den årlige julekonsert kl.17 som jeg stod for.

En time søvn natt til fredag, og ellers sittende i bokstavenes verden inntil leveringens time. Lett som en fugl i siste liten hoppet jeg på bussen for å nå lydprøve. 20 min før start: Jeg vil ikke spille på stuepiano likevel; el - piano er tingen, tenker jeg. Flytter så det store el- piano i all hast. Det er faktisk veldig tungt, og jeg innser en sørgelig nyhet (kanskje): jeg er ikke Pippi. Det går akkurat, men nå begynner jeg å snakke høyt til meg selv: "dette går ikke Hanne”. Men det går. Fremdeles står det store stuepianoet midt på gulvet. Jeg ned i kne og skubber det tunge pianoet med energiske krefter for å få det inntil veggen fortest mulig grunnet tidspress (publikum har nå allerede begynt å komme på utsiden). Og da skjer det som jeg kaller å være i et pc-spill (man handler så fort at man ikke henger med, og vips så er alt gått galt og man forstår ikke helt hvordan eller hva som skjer. Heldigvis har man 8 liv igjen og kan velge ny bil i en annen farge. Gul betyr kanskje lykke; yes!): pianoet velter over meg, og setter den ene foten i klem. Jeg sitter altså fast mellom pianoet og gulvet. OK, dette var ikke så bra, og hva med pianoet? Pedalen er forresten knekt ser jeg, og står i en helt annen vinkel. Hva vil publikum tenke når det ligger et stuepiano slik slengt midt på gulvet? Og skal jeg avlyse konsert grunnet at jeg falt under pianoet og ikke kom meg ut igjen? Hmmm hm. Full skår på smerteskala, og kjennes som om tusen pinnsvin lager sandwich av meg og spidder meg levende etterpå (om du skjønner hva jeg mener?). Helt alene i rommet, og klarer etter mye strev å få meg løs. Gråter som en baby, og får sjokk fordi det renner blod ut av skoen. Søren heller altså. Og jeg som skulle spise litt kjapt mens jeg sminket meg og tok på den fine kjolen og skoene. Papirhjelp kommer styrtende og binder foten for å stoppe blodet og holde meg i hånden (jeg har ingen problemer med andre sitt blod, men mitt eget gjør at hodet blir hvitt innvendig så jeg bare ser snøkaniner og faller om). Stapper så foten ned i skoen igjen, slukker alle lys, tenner stearinlys, setter meg ved pianoet med røde øyne, slepper publikum inn, og så begynner konserten. Har aldri vært så rørt av min egen stemme før.
Lærdom: denne verden er ikke et pc-spill. Her får man ikke flere liv dersom man kjører i veggen eller krasjer. Har du hatt en slik nesten pc-spill opplevelse? Fortel!

2: Bekymringene ble smadret og datt ut av hodet som i en istid- slow- movie:
Det var februar 2010: konsert på Banco Rotto; kuleste scene i byen fordi scenen kan gjøres om til 3 scener på 1 gang (som å være i en film: Moulin Rouge eller Phantom of the opera). Jeg skal bestille taxi til meg og piano, fordi vi veier for mye til å bæres av meg alene. Jeg får ikke taxi, fordi man i rushtid ikke kan få taxi på flekken. Heldigvis kommer en superpraktisk liten rød bil som kan kjøre meg til døren. Fremme, men to late egentlig. Springer inn glad og fornøyd for å snakke med lydmann og hvilken inngang utstyret skal inn. Tor Endresen er der også (han fra Lollipop). OK, det blir den andre inngangen. Da skal jeg bare gi beskjed til bilen at vi kjører til neste dør (det pissregner ute nemlig). Jeg springer så fort jeg kan (Endresen går rolig bak meg) gjennom rommet, skrur svingen og tar sats for å hoppe ned 2 trappetrinn av gangen. Og her er det jeg ser for meg ekornet i istid som blir smadret. Tenk deg det i sakte film, og sett meg inn i ekornets sted og bytt et is-fjell med en glassdør. Så ser du det som skjer: SKVIS, SMASJ, SPJAK, SPANIKK og jeg sier AUUUU og tar meg til hodet som faktisk er smadret. Søren altså, var det noen som så meg? Kjenner etter om noe er brukket i hodet, men finner ingen hull sånn med det første. Så typisk å styrte i glassdøren som en tyr som løper mot det røde stoffet med hornene først. Med litt tid i kroppen kunne jeg faktisk ha opplevd at døren gikk opp av seg selv (les: butikkskyvedør). Dunk i hodet, og jeg begynner å grine. Kulen vokser i pannen, og Endresen kommer. Det kjennes ut som jeg svever på en lysegrønn sky, og jeg kjenner meg så deilig og avslappet i kroppen. Har lydprøve og eier ingen bekymringer; som om alle negative tanker ble slettet fra minnet.
Anbefalt aktivitet for de med hjelm! 

True or false: ”I byen Alabama er det forbudt å løpe inn i glassdører etter kl. 19 på alle hverdager, fordi legene ikke har kapasitet til mer enn 300 nye pasienter hver uke”.

Jeg er forresten forsikret:)